Med hilsen fra en teatermamma Jeg visste ikke hva det var å være teatermamma den gangen jeg meldte min datter inn i Strømmen- barne og ungdomsteater. Hun ville spille teater, det var alt jeg visste. Jeg tittet litt rundt på hjemmesiden og så det var snakk om kostymer, rekvisitter og dugnader, og tenkte at dette klarer jeg ikke. Hva kan vel jeg bidra med?

«Masse,» var visst svaret på det.

For det viste seg at det å være teatermamma er både lettere og mer lystbetont enn det jeg hadde sett for meg. Jeg har oppdaget at det å sette opp en forestilling, som f.eks årest stor-forestilling «Alice i Eventyrland» er både en større, men også en lettere jobb enn det jeg hadde forestilt meg. Større, fordi det ligger en helt fantastisk innsats bak, men også lettere, fordi det finnes en helt fantastisk mengde arbeidslyst, talent, kunnskap og skaperglede i alle som bidrar.

Ta barna for eksempel – de viktigste i hele forestillingen: skuespillerene. De 46 barna som hver uke har møtt til øvelse, først på Sagdalen skole, og så i de hektiske 2 ukene før forestilling, på Folkets hus. 46 barn fra 7 år og opp til 15. 46 barn med helt ulike forutsetninger, men som allikevel fyller alle rollene som sammen utgjør den forestillingen som spilles. 46 barn, som alle er med på å gjøre stykket til akkurat den fortellingen den skal være.

De begynner i det små, de minste, med roller som tjenere, vakter, alle de rollene som som regel kan sammenfattes i ordet «ensemble». Med en litt høyere alder, og gjerne noen flere semester bak seg på teateret, får de større og mer fremtredende roller. I det barnas alder øker, og de kommer over i teaterets ungdomsgrupper, legges det vekt på å lære mer teaterteknikk. Replikker skal pugges, replikker skal fremføres uten manus, og replikker skal formidles – med både ord og kropp.

«Kjenn varmen på ansiktet,» sier Maria, instruktøren som uke etter uke jobber med barna, og øser av sin kunnskap i teaterfaget. «Dere merker om dere er i lyset, eller ikke,» sier hun, og gir dem enda et verktøy å bruke på scenen. «Snakk alltid ut mot publikum. Husk at han på bakerste rad også skal høre hva du sier. Ikke stå på rekke, det ser ikke naturlig ut.»

Maria Petronella Muri Nygren, en av teaterets to instruktører, legger vekt på at ungdommene i teateret skal få lære seg teaterteknikk. «Vi må gi dem noe mer, noe de kan vokse på, de må ha noe å strekke seg etter.»

Uten Maria og hennes makker, Elise Rougnø, hadde det ikke vært noe teater. Med deres faglige kunnskap, og ikke minst deres evne til å jobbe med barn, klarer de å gi hver enkelt skuespiller akkurat den utfordringen de trenger, for å ta et nytt skritt hvert år. De klarer å få barna til å yte sitt beste, men det er også bra nok.

Og så er det oss foreldre da, vi som bare er med på lasset. Vi som til første forestilling er ganske uvitende om hva vi går til. Kan jeg bidra med noe da? Jeg som ikke engang kan sy?

Men jeg trengte visst ikke å sy. Det viste seg at stoler og plater skulle males, hjerter skulle klippes ut av filt og limes på hvite gensere og stoff skulle stiftes på en stol. Noen trengte hjelp til å holde en planke mens de skrur den fast, og hvordan syntes jeg at dette bordet så ut om kaken ble satt sånn, og lysestaken ble satt der? Og heldigvis skulle det jo også tas bilder av disse barna, og det kan jeg, der var et område der jeg virkelig kunne bidra.

Og det viste seg at blant mødrene til barna var det flere som ikke bare kunne sy, det var dyktige til det i tillegg, sånn at jeg slapp. Og blant fedrene er det mange som bygger og monterer og ordner alt som har med snekring å gjøre, så det trengte jeg ikke engang å tenke på. Og for likestillingens skyld vil jeg nevne at jeg også har sett fedre med sy-nåler og mødre med hammer og skrutrekker, bare så det er sagt. Og alle disse timene jeg har brukt på dugnadshelger i Folkets hus, samtidig med at barna øver, har også gitt meg muligheten til ikke bare å bli bedre kjent med foreldrene, men også med barna. Plutselig har jeg et forhold til alle de som betjener hele stykkets roller, de er ikke bare små mennesker som leveres og hentes samtidig med min datter.

Så når jeg sitter der, på premieren, og ser at alt dette arbeidet kulminerer i en festforestilling, så ser jeg ikke bare min egen datter, og alle hennes mer eller mindre kjente venner. Men jeg ser han som var så nervøs når han skulle bli tatt bilde av, for han liker ikke å være i fokus. Jeg ser hun jeg har tatt bilde av 3 år på rad, og som for hvert år bare blir bedre og bedre på scenen. Jeg ser de som for første gang har en stor rolle, og de som har en litt mindre rolle enn sist, men fortsatt spiller den med den tyngden den behøver. Jeg ser han som er med for første gang, og han som hadde vært med lenge allerede da min datter var med for første gang. Jeg ser en hel gruppe av barn som drar lasset sammen, og som hver for seg, utvikler seg litt fra år til år.

Og jeg seg ser kostymene de bruker, og er imponert over de som klarte å sy noe så flott. Jeg ser en ganske så nøytral bakvegg, og er stolt over hvordan vi klarte å løse den. Jeg ser tronen til hjerterdronningen, og er super-fornøyd med at den ble enda bedre enn jeg hadde forestilt meg. Jeg ser alt arbeidet som er lagt ned, og føler et eierskap og en stolthet over verket som er skapt. Og jeg tenker at «fy søren, dette var gøy.»

Så når vi her hjemme prater om teateret nå, så er det jeg som sier, «du må fortsette på teateret, for jeg synes det er så gøy.»

Heldigvis synes jentungen det samme.